Jeg kom plutselig over et PC-spill som er under utvikling som heter Battlefield Heroes. Dette ser ikke ut som vanlige skytespill, men ser ut som en tegnefilm og har en fullstendig useriøs stil over seg. Det kommer ut i sommer og det er faktisk gratis. Så nå vet jeg i alle fall hva vi og gutta skal linke på i ferien!

Det ligner kanskje litt på Halflife-moden Team Fortress, bare at dette ser utrolig mye kulere ut. Det virker som det skal være noe linende de andre Battlefield-spillene, bare totalt useriøst og humoristisk. Passer meg perfekt, for jeg elsker spill som Worms og Sam & Max og Evil Genius.

I løpet av sommeren skal man kunne laste det ned fra spillets nettside og bare begynne å spille, helt gratis. Det er sikkert noe reklame inni der en plass, men det kan ikke være for overdrevent mye. Det er sjelden spill skriker moro så høyt som dette.

Jeg liker egentlig ikke multiplayer skytespill noe særlig, men dette har jeg falt fullstendig for allerede før det har kommet ut. I tillegg tror jeg det må ha tidenes mest fengende theme-sang, eller i alle fall en av dem som går deg mest på hjernen. Jeg plystrer ikke på annet for tiden. Bare hør selv i traileren til spillet:

Her er også en gameplay-video fra spillet:

Det er ei jente som jeg har snakket en del med i det siste. Hun er ikke sånn som de fleste andre jenter, for hun er ikke så opptatt av sminke og klær og vesker. Når vi prater sammen er det alltid om spennende ting. Interessante ting. Viktige ting.

Hun heter Maya og går i parallellklassen min. Vi har begynt å sykle sammen hjem fra skolen i det siste, for hun bor ikke så langt fra der jeg bor. Jeg vet jeg blir lett forelsket, uten at jeg tørr å si noe til noen, og jeg tror jeg begynner å bli forelsket i henne.

I dag, mens vi leide syklene opp en bakke, spurte hun plutselig om jeg ville bli med henne hjem. Det høres kanskje teit ut, men jeg ble litt satt ut. Jeg ville jo egenlig forferdelig gjerne, men jeg vet samtidig at jeg blir så forferdelig usikker på meg selv i sånne situasjoner. Det er vanskelig å forklare. Jeg er bare litt merkelig.

Men jeg ble med henne hjem, jeg kunne jo ikke si nei. Jeg ville jo ikke si nei. Det kan sikkert høres banalt ut for andre, men for meg var det et stort skritt. Men hun er jo veldig snill, og hun er overraskende lett å prate med, selv for meg som ikke pratesrså lett med folk jeg ikke kjenner veldig godt.

Det var jo egentlig selvfølgelig veldig hyggelig av henne å invitere meg hjem, men for meg var det et lite skrekkscenario. Slike ting krever veldig mye av meg.

Formålet med besøket var at vi hører på samme musikk. Det er egentlig utrolig kult, for det er ikke mange her som liker sånn musikk som jeg liker. Hun hadde en EP av Marilyn Manson, Eller Marilyn Manson and The Spooky Kids som de het før da den kom  ut, som er nokså sjelden, og hun ville vise den til meg.

Da vi kom dit hun bor, stod faren hennes og luket i bedet. Hun bor alene med faren sin for foreldrene hennes er skilt og moren hennes bor i Haugesund. Han virket veldig grei, og han hilste faktisk og tok meg i hånda da vi kom. Jeg var en “kompis fra skolen”.

Jeg ble ikke så lenge. Da vi hadde hørt litt på den skurrete Marilyn Manson-plata på faren hennes sin grammofonspiller, for hun hadde den faktisk på vinyl, satt vi litt på rommet hennes og spiste is og så på Marilyn Manson Guns, God and Government World Tour DVD-en hennes. Fy søren de er stygge, men de lager dritbra musikk. Og de var best før Twiggy Ramirez sluttet i bandet, det var vi enige om.

Jeg synes jenter er vanskelig, men Maya er ikke sånn som andre jenter. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor, men hun er liksom bare ikke så vanskelig. Det funket så godt å prate med henne, og jeg koste meg skikkelig hos henne.

Jeg er tror jeg er forelsket i henne. Jeg er så glad når hun er der, for hun smiler alltid og får meg alltid til å smile. Jeg lurer på om hun føler noe for meg, eller om jeg bare er en “kompis fra skolen.” Jeg synes det er så vanskelig å oppfatte signaler som hun sender, om hun i det hele tatt sender noen.

Jeg har tenkt mye på henne i det siste. Jeg håper bare at all den tenkingen ikke er forgjeves.

I dag hadde vi engelsktentamen, og jeg tenkte jeg skulle legge besvarelsen min på bloggen min. Oppgaven jeg valgte var: “Do you believe in God, or do you believe in science? Write an essay where you explore the meaning of life.” Håper jeg får god karakter!

The Catcher of Fireflies

Man’s life is filled with eternal enigmas. Our origin, our purpose and the final terminal of our journey. Has life a meaning? I cannot say. Many have tried and failed. One can look to the great philosophers, one can look to scientists and great men of our time. Yet, they all fail to illustrate what will come, what is inevitable, and why it must be so.

They say our eyes are the windows of our soul. One can stare into the blackness in their center and see the true self. Many believe in that blackness, others in the great beyond. I do neither, for I belive in neither science nor God. Man does good and man does evil, and must battle the latter to make the former endure and prosper.

That, I believe, is the purpose. And this puprose alone obsoletes the questions of the origin and the final destination. I, however, see only blackness. No soul returns my gaze. Not in the mirror, nor in the reflection of water. Blackness is all there is, it seems.

I look upon the sky at night and wonder: Is there something there i cannot see? Is there something present that escapes all my senses and dwells in the twilight of reality and reason? I know not, but I do see the stars. They glimmer like fireflies eternities away. Clouds may cover them, but clouds do not linger. They are fleeting and swift like the blink of an eye. Like Man and his kin.

Some seek answers in machines and test tubes, others in the great beyond. I do neither, for I believe in neither science nor God. Is it then all random chance? Perhaps, perhaps not. Does one need a purpose to do good unto others?

We may always behold the beuty of the fireflies, even if they are forever beyond our grasp.

 

 

 

Da var dagen her, jeg skulle på sykehuset med problemet mitt. Gruet meg egentlig ikke så mye denne gangen som sist, nå visste jeg jo hvordan d var og hva som skulle skje. Men i dag skulle jeg jo også få vite hva de skal gjøre, og det må jeg inrømme at gruet jeg meg litt til å få vite.

Klokka litt over ni i dag hoppet jeg altså på toget til Stavanger, til den store stygge bygningen som heter Universtitetssykehuset. Togturen er ikke lang, men den føltes litt lengre enn vanlig.

Det var fint vær, men det greide jeg ikke tenke så mye over. Marilyn Manson dundret på øret: Are you the rabbit or the headlight? Is there room in your life for one more breakdown? Jeg fikk med meg lite av teksten. Jeg tenket bare på det som skulle skje. På det jeg skulle få vite.

Da jeg hadde kommet av toget, og sikksakket meg over parkeringsplassen mellom alle bilene til folk som synes det er for vanskelig å ta tog eller buss selv om isbjørnen drukner på Nordpolen, kom jeg til resepsjonen. Alt virket stort og labyrintaktig. Korridorer i alle retninger og mennesker som satt og ventet i kø.

En eldre dame satt i rullestolen sin og gråt. Det som sikkert var datteren hennes satt ved siden av henne og trøstet henne. Den gamle damen ville til legen, for hun hadde så vondt. Legen var opptatt og hun måtte vente på tur. Jeg lurer på hvor vondt hun hadde. Jeg håper ikke jeg tok opp tid før henne slik at hun måtte vente lenger. Hun har smerter som hun gråter av, og jeg går her med en stakkarslig trang forhud som ikke er vondt engang.

Jeg kjente en knute inni meg i det øyeblikket.

Det kom en sykepleier og hentet meg, som skulle vise meg hvor jeg skulle gå. Han var veldig hyggelig og spurte meg om jeg hadde kommet alene. Jeg sa at det hadde jeg, og han syns jeg var tøff. Joda, kanskje det. Jeg har aldri slåss med noen i hele mitt liv, men jeg velger å tro at jeg er tøff på andre måter. Hva nå det måtte være verdt i den store sammenhengen.

Eller emo, som mange liker å kalle det.

Penisspesialisten var ikke en dame. Takk og pris for at hun ikke var en dame. Ikke for at jeg tror at en dame ikke er like flink som en mann til penisspesialisering, men du vet! Det kunne blitt veldig pinlig. Han hadde buskete hvitt hår, runde briller og virket litt merkelig. Kanskje sånn du blir når du omgir deg med peniser dagen lang.

Det gikk overraskende fort. Jeg skulle ta av meg buksene og legge meg på benken, og han knirket på seg hansker. Han flyttet litt på den, dro litt tilbake og kikket fort. Ferdig. Den var trang. Jeg burde operere den. Jeg kunne velge forskjellige måter. De kunne bare snitte litt, eller de kunne fjerne hele greia. Han anbefalte å fjerne alt, fordi hvis de bare snittet litt så kunne det være at det ble trangt igjen senere.

Jeg tenkte litt. Men jeg bestemte meg for å ta vekk alt. Omskjæres kan man vel kanskje si. Bestekammeraten min er muslimsk, og han ble omskjært da han var liten. Han husker det ikke, men han har ikke savnet skinnfilla heller. I følge han er det ikke ubehagelig å gå uten forhud, og… ja… det som er godt er like godt selv om den ikke er der.

Farvel forhud!

Om to uker skal jeg inn til Stavanger igjen og operere. Da skal de skjære vekk forhuden min. Legen sa at det ikke er noe stort inngrep, men jeg har aldri operert noe før i hele mitt liv. For meg blir det sikkert en svært ting uansett. Jeg håper det ikke er vondt, eller i alle fall ikke så veldig vondt. Jeg er glad for at jeg fikk komme inn og operere det så fort, og ikke måtte gå og vente i et halvt år eller noe sånnt.

Men uansett så tar det slutt, og jeg kan slippe å tenke på det mer. Når operasjonen er ferdig, er jeg ferdig for godt. Jeg slipper å tenke på det resten av livet. Ingen ting som kan bli trangt igjen. Jeg tror jeg vil få et bedre liv etterpå. Jeg vet jeg vil det.

Jeg vil ha et bedre liv.

Det begynner jo å bli en stund siden, men jeg tenker på henne av og til ennå. Vi hadde kjent hverandre hele livet, helt siden vi var ett år gamle lekte vi sammen. Men det tok slutt. Klumpen i halsen kommer ennå når jeg tenker på henne. Når jeg tenker på alt det fine vi hadde sammen.

Vi fant på så mye rart, jeg og hun. Om sommeren var vi sammen nesten hver dag og badet, lekte i skogen, spiste maur, plukket blomster, fanget humler og sommerfugler på glass. Alt var så herlig. Alt var perfekt.

Vi utforsket så mye sammen. Vi rømte hjemmefra og kom tilbake igjen på ettermiddagen. Vi sov hos hverandre stadig vekk. Hun fortalte masse skumle ting, og hun lo alltid av hvor lett hun greide å lure meg. Hun kløyp meg når hun ikke fikk viljen sin, og jeg skreik, og hun fikk kjeft av mamma.

Men det gjorde ikke noe. Hun kunne klype så mye hun bare ville. Hun kunne skremme meg så mye hun bare ville. Jeg var like glad i å være sammen med henne likevel.

Vi hadde det så fint. Når vi var alene om natten sneik hun seg bort til meg og la seg sammen med meg i sengen. Mamma ville nok ikke likt det, men hun visste ikke om det. Og det var bare fint. Jeg fikk se, og jeg fikk kjenne. Og det fikk hun også. Vi gjorde ting som var spennende, og jeg har aldri angret på det. Det var gode opplevelser.

Det er ikke sånn lenger nå. Det er lenge siden vi snakket sammen. Vi gled bare fra hverande. Vi ble borte. Hun ble større, og jeg ble større. Nå føler jeg knapt jeg kjenner henne lenger. Det skjedde da vi begynte på ungdomsskolen. Jeg var ikke bra nok lenger, ikke god nok til å være sammen med. Det føltes litt sånn, selv om det kanskje ikke er helt riktig. Hun fikk så mange nye venner, jeg fikk mange nye venner.

Vi mistet hverandre på veien.

Hun har kjæreste nå, en som sikkert er mye bedre enn meg. Det gjør litt vondt å tenke på det. Kanskje har hun forandret seg så mye at hun ikke lenger er den jenta som jeg var så glad i. Eller kanskje er jeg ikke lenger den samme. Kanskje har vi begge blitt nye personer.

Jeg tenker på henne iblandt når jeg ikke får sove. Da gråter jeg stille, så ingen skal høre meg.

I dag etter skolen gikk jeg til legen. Nå skulle han se på tissen min. Jeg gruet meg noe helt sinnsykt, det kom til å bli kjempepinlig, men på den andre siden er jeg glad jeg har tatt det første skrittet.

Det var ganske kipt å sitte der på venterommet og bare grue seg. Nesten enda værre var det da ei dame kom og spurte etter navnet mitt. Hjertebank!

Legen var en mann på rundt 45 år. Han er fastlegen min, men jeg har ikke vært hos han siden jeg var liten en gang, og husker nesten ingen ting. Jeg er ikke akkurat noen hypokonder.

Det verste med hele besøket var egentlig da jeg satte meg ned.

“Ja ja, hva kan jeg gjøre for deg da, Alexander?”

Døden! Jeg tror jeg døde i det øyeblikket. Det føltes i alle fall sånn. Jeg vet ikke om han allerede visste hva det gjaldt og bare ville pine meg, eller om han virkelig ikke visste det. Jeg hadde ikke lyst å sitte der og begynne å legge fram om det jeg var kommet for, men nå måtte jeg. Faen!

Sitte der på en pinnestol, totalt blottlagt, og fortelle om forhuden min. Fy søren så kipt. Jeg er sikker på jeg så ut som en tomat der jeg satt. Heldigvis tok han legen meg alvorlig. Han verken lo eller smilte av meg. Det hadde vært det værste som kunne skjedd.

Så opp på benken og ned med buksene. Herregud som jeg hadde lyst å bare krympe til mikrobestørrelse og forsvinne inn i en sprekk i veggen. Der lå jeg på benken hans uten bukse på og så opp i det hvite taket.

Lyden av latexhansker. Knirk, knirk, smakk!

Jeg visste dette skulle skje. Jeg visste han måtte gjøre det. Det var derfor jeg hadde kommet. Likevel håpet jeg at jeg skulle slippe. Jeg aner ikke hvorfor jeg skulle slippe, men jeg håpet det. Men det gjorde jeg ikke. Han begynte å bevege på forhuden min. Litt etter litt dro han den bakover. Taket ble hvitere og hvitere.

Får jeg ståpikk nå så dør jeg!

Jeg fikk ikke det, for det var nå det begynte å bli ubehagelig. Veldig ubehagelig. Nå skulle den over hodet. Han dro mer og mer. Bakover. Bakover. Den gikk over, men bare så vidt. Og det var ingen god følelse.

Det føltes som en evighet, men det varte sikkert bare i rundt ett minutt. Ett minutt senere sto jeg og dro på meg buksene igjen. Jeg fikk en slags krem av legen som jeg skulle prøve å bruke mens jeg tøyet forhuden bakover. Men jeg skal også til spesialist. Jeg skal til spesialist på Universitetssykehuset i Stavanger. På mandag.

Penisspesialist? Penisspesialist. Nå vet jeg at det også finnes.

Det er noe galt med meg, og det som er galt er galt på en litt pinlig plass. Nå har jeg endelig bestemt meg for at jeg skal gjøre noe med det. Nå skal jeg gå til legen med det. Jeg bestillte time i dag. Mamma vet det ikke ennå.

Du har sikkert forstått at det er noe med tissen min som er galt, og det er riktig. Jeg gidder ikke prøve å holde det så hemmelig, og denne bloggen er tross alt ganske anonym. Bare noen få jeg kjenner vet om den, og de stoler jeg fullstendig på.

Det er noe jeg har slitt med ganske lenge egentlig, men har bare synes det var så ekkelt å prate med noen om det. Forhuden min er trang. Det er vanskelig å vaske under den og det er ubehagelig å dra den tilbake. Det går, men det er veldig ubehagelig, og når jeg får stå så er det helt umulig.

Jeg må innrømme at det var ekkelt å prate med hun dama i telefonen. Jeg skulle bestille time, og hun ville vite navnet mitt og hva det gjalt. Jeg sa det jo som det var, men det var virkelig ubehagelig å fortelle det til en villt fremmed person over telefonen. Jeg vet jo at hun har taushetsplikt, men likevel. Ikke festlig.

Nå har jeg fått time hos legen på torsdag. Da skal han kikke på meg. Jeg gruer meg. Både fordi at det blir ufattelig pinlig og fordi at jeg vet ganske sikkert at jeg må operere.

Men nå er det gjort. Nå er det ingen vei tilbake. Heldigvis.

Det hender noen ganger at jeg blir redd. Det er noe jeg sjelden snakker om, men det er likevel en viktig del av meg. En del av den jeg er.

I natt fikk jeg ikke sove. Jeg klarte det ikke. Det ble for vanskelig. For mange ting å tenke på. Det er sånn av og til, men det var ikke bare det. Jeg fikk den følelsen igjen, de tankene. Ansiktet som jeg ikke kjenner, men likevel har kjent hele livet. Munnen uten lepper, øynene uten fargeskjær.

Den setningen ble vanskelig å skjønne, og det var også meningen. Den gir ikke mening, ikke for noen andre enn meg.

Akkurat som følelsen som jeg ikke kan beskrive og ikke kan gi navn. Den bare lever i meg. En isbit som aldri smelter. En ild som vann ikke kan slukke.

Jeg ligger og ser i taket. Hvite ruter markert med striper som møtes og skilles. Loddrett. Vannrett. Hvis jeg følger en stripe, skifter den fort retning og velger en ny vei. Snur og vender tilbake, svinger og fortsetter. Opp og ned. Kryss og tvers. Det er vanskelig å vite hvilken stripe jeg burde følge. De begynner alle på den ene siden av taket, og slutter på den andre, men hvilken sti jeg bør velge over den store, hvite flaten er vanskelig. Fryktelig vanskelig.

Men svaret som ikke finnes i takstripene, er det som gir mening til ansiktet som ikke har lepper og øyne uten fargeskjær. Kanskje jeg aldri får vite det, og kanskje jeg ikke burde få vite det. Kanskje det er best slik. Taket tar slutt der veggen begynner. Det er åpenbart, betryggende og skremmende på en gang. En påstand. En sannhet. Et faktum.

Tenner i et krumbøyd skjelett.

Det må være noe særiøst sykt i hodet på folk som har sex med unger. En lærer på 36 som har sex med ei jente på 14 år kan vel umulig vær helt god i hodet. Greit nok at han kan syns hun er fin, men det å faktisk gjøre noe utav det er helt uforståelig.

Jeg vet om mange i klassen min som synes at læreren vår er søt. Det er kanskje litt forståelig siden han bare er 24 år og er utrolig grei.

Jeg tviler uansett på at noen av de jentene særiøst ville ha gjort noe med han, selv om han ikke er så mye eldre enn de selv. Jeg tviler på om han ville ha vært interessert i å gjøre noe sånnt uansett, siden han har kjæreste som er gravid.

Jeg lurer på hva som gjør at jenter noen ganger blir forelska i læreren sin. Det er litt merkelig, siden elever vanligvis ikke liker læreren sin så godt. Er det fordi lærere ofte virker veldig selvsikre og har en del karisma (i alle fall de jeg har)? Eller kanskje fordi mange er veldig forståelsesfulle (igjen i alle fall de jeg har).

Merker av og til på noen jenter i klassen at de blir flaue og rødmer når læreren vår tuller med dem. Vet ikke om det er fordi han er såpass ung, eller om de ville gjort det uansett.

Er jo en del jenter som går litt vel utfordene kledd på skolen, men likevel.

Uff, denne posten ble litt tullete.

Jeg bare skjønner ikke jenter. De oppfører seg så merkelig. Eller er det bare jeg som oppfører meg merkelig. Eller så er jeg bare dum. Det føles iallefall sånn noen ganger.

Jeg har aldri vært noe flink med jenter. Jeg fikser bare ikke å flørte. Jeg fikser ikke å være en sånn gutt som jenter liker. Jeg er nok bare for merkelig.

Jeg kan prate med jenter. Det går fint å prate med ei jenter hvis jeg sitter ved siden av henne i klasserommet og vi skal gjøre oppgaver. Det går fint hvis vi har noe bestemt å prate om.

Men det å sette seg og prate med ei jente for å bli kjent. Det å prate med ei jente for å vise at du er interessert. Det fikser jeg ikke.

Jeg tror kanskje jenter oppfatter meg som arrogant. Jeg vil ikke være arrogant, men jeg synes det er så vanskelig å finne på ting å prate om. Jeg kan være sinnsykt forelska i ei jente, men jeg fikser ikke å prate med henne likevel. Hun kan være kjempehyggelig mot meg, men jeg blir bare forfjamset.

For å være ærlig har jeg litt problemer med å bli kjent med nye mennesker. Jeg får ikke så lett venner. Jeg har noen venner, men det er ikke så mange. Men de vennene jeg har er utrolig nære venner. Det går fint å prate med dem om ting. Da kan jeg bare prate og prate og tenker ikke over det. Men det går ikke å gjøre det samme med noen jeg ikke kjenner så godt.

Da blir jeg fort stille. Da blir det plutselig så vanskelig. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

Og sånn er det med jenter for meg, bare enda sterkere. Jeg virker kanskje avvisende, men jeg prøver ikke å være det. Jeg vil så veldig gjerne bli kjent. Jeg får det bare ikke til. Da virker jeg kanskje arrogant, selv om jeg prøver å ikke være det. Jeg blir bare så utrolig sjenert. Jeg kan bare ikke hjelpe det.

Det er virkelig ikke så lett å være gutt alltid. Det er liksom gutten som skal være den som er pågående. Jenter forventer det. Det er gutten som skal spør om å finne på noe. Det er gutten som skal be med på kino. Det er gutten som skal være flink.

Jeg er ikke flink til det, og jeg hater det. Det er bare så vanskelig å være flink til å være usjenert når du er sjenert.