Nå er det endelig gjort. Jeg var på sykehuset og opererte i formiddag. Nå er jeg omskåret, og den ser for øyeblikket ut som en mislykket fårepølse.

Jeg innrømmer at jeg gruet meg veldig, selv om jeg var fullt klar over at det ikke er farlig og at det skal noe til for at det blir mislykket. Men jeg gruet meg uansett. Det er jo på en så utrolig irriterende plass.

Mamma måtte jobbe, men jeg slapp heldigvis å gå alene. Bestekompisen min Kazi ble med meg, og det er jeg  helt utrolig takknemlig for. Han er bare verdens kuleste kompis. Han ble ikke med inn på operasjonsrommet selvfølgelig, men han var der hele tiden.

Kazi ble med meg på toget. Kazi holdt meg med selskap hele den lange turen inn til sykehuset. Kazi ventet med meg på venterommet. Kazi satt og ventet på meg mens jeg var inne og opererte. Kazi hjalp meg med å gå da jeg haltet meg hjem igjen.

Tro meg, Kazi. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan du har stilt opp for meg i dag.

Jeg fikk ikke narkose, men lokalbedøvelse rett i tingen min etter at ei ung sjukepleier eller noe hadde barbert vekk kjønnshårene mine (ikke verdens minst pinlige opplevelse akkurat). Så fikk jeg sånn rør i håndleddet som de pupet inn et stoff i som jeg ikke vet hva var.

Jeg regner med det var en slags dop, for jeg følte meg ganske merkelig etter en liten stund. Sykepleieren og legen snakket inni hodet mitt, og jeg ble av en eller annen grunn plutselig fullstendig likegyldig til alt som skjedde.

Hvis det er sånn det er å gå på stoff, vet jeg ikke om jeg forstår at noen gidder.

Resten av det som skjedde er veldig diffust. Jeg husker at legen kom borti hodet mens han skar vekk forhuden, og at det var vondt. Han kom sikkert bare bori med fingeren, men hodet er tross alt ganske følsomt etter lang tid med lite tilgang på luft.

Det neste jeg husker er at jeg lå i en sykeseng med bandasje i skrittet og nettingtruse. Kazi satt ved siden av meg. Det var egentlig ikke vondt akkurat da, helt til en sykepleier kom inn og skulle se på bandasjen. Hun åpnet litt på trusen, og da kjente jeg det.

Smerte! Fy faen! Det var noe av det vondeste jeg har kjent i hele mitt liv. Jeg har ganske høy smerteterskel, men da skreik jeg.

Etter en liten stund kunne jeg gå hjem. Det gikk overraskende fint å gå, men jeg støttet meg med en arm over skuldrene til Kazi. Vi satt på toget og pratet. Han ville vite hva som skjedde og hvordan det var, og jeg fortalte det jeg husket. Jeg følte jeg kunne fortelle han alt.

Jeg har nesten fått et litt salig forhold til Kazi i dag. Han har virkelig vært der for meg. Han har virkelig brydd seg. Det har gått veldig bra i dag, og det er veldig mye takket være støtten hans. Han tulla ikke med det en eneste gang. Han forstod at jeg var redd.

Jeg er glad i deg, Kazi. Jeg har aldri vært så glad for å ha en bestevenn.