Det er ei jente som jeg har snakket en del med i det siste. Hun er ikke sånn som de fleste andre jenter, for hun er ikke så opptatt av sminke og klær og vesker. Når vi prater sammen er det alltid om spennende ting. Interessante ting. Viktige ting.

Hun heter Maya og går i parallellklassen min. Vi har begynt å sykle sammen hjem fra skolen i det siste, for hun bor ikke så langt fra der jeg bor. Jeg vet jeg blir lett forelsket, uten at jeg tørr å si noe til noen, og jeg tror jeg begynner å bli forelsket i henne.

I dag, mens vi leide syklene opp en bakke, spurte hun plutselig om jeg ville bli med henne hjem. Det høres kanskje teit ut, men jeg ble litt satt ut. Jeg ville jo egenlig forferdelig gjerne, men jeg vet samtidig at jeg blir så forferdelig usikker på meg selv i sånne situasjoner. Det er vanskelig å forklare. Jeg er bare litt merkelig.

Men jeg ble med henne hjem, jeg kunne jo ikke si nei. Jeg ville jo ikke si nei. Det kan sikkert høres banalt ut for andre, men for meg var det et stort skritt. Men hun er jo veldig snill, og hun er overraskende lett å prate med, selv for meg som ikke pratesrså lett med folk jeg ikke kjenner veldig godt.

Det var jo egentlig selvfølgelig veldig hyggelig av henne å invitere meg hjem, men for meg var det et lite skrekkscenario. Slike ting krever veldig mye av meg.

Formålet med besøket var at vi hører på samme musikk. Det er egentlig utrolig kult, for det er ikke mange her som liker sånn musikk som jeg liker. Hun hadde en EP av Marilyn Manson, Eller Marilyn Manson and The Spooky Kids som de het før da den kom  ut, som er nokså sjelden, og hun ville vise den til meg.

Da vi kom dit hun bor, stod faren hennes og luket i bedet. Hun bor alene med faren sin for foreldrene hennes er skilt og moren hennes bor i Haugesund. Han virket veldig grei, og han hilste faktisk og tok meg i hånda da vi kom. Jeg var en “kompis fra skolen”.

Jeg ble ikke så lenge. Da vi hadde hørt litt på den skurrete Marilyn Manson-plata på faren hennes sin grammofonspiller, for hun hadde den faktisk på vinyl, satt vi litt på rommet hennes og spiste is og så på Marilyn Manson Guns, God and Government World Tour DVD-en hennes. Fy søren de er stygge, men de lager dritbra musikk. Og de var best før Twiggy Ramirez sluttet i bandet, det var vi enige om.

Jeg synes jenter er vanskelig, men Maya er ikke sånn som andre jenter. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor, men hun er liksom bare ikke så vanskelig. Det funket så godt å prate med henne, og jeg koste meg skikkelig hos henne.

Jeg er tror jeg er forelsket i henne. Jeg er så glad når hun er der, for hun smiler alltid og får meg alltid til å smile. Jeg lurer på om hun føler noe for meg, eller om jeg bare er en “kompis fra skolen.” Jeg synes det er så vanskelig å oppfatte signaler som hun sender, om hun i det hele tatt sender noen.

Jeg har tenkt mye på henne i det siste. Jeg håper bare at all den tenkingen ikke er forgjeves.