Da var dagen her, jeg skulle på sykehuset med problemet mitt. Gruet meg egentlig ikke så mye denne gangen som sist, nå visste jeg jo hvordan d var og hva som skulle skje. Men i dag skulle jeg jo også få vite hva de skal gjøre, og det må jeg inrømme at gruet jeg meg litt til å få vite.

Klokka litt over ni i dag hoppet jeg altså på toget til Stavanger, til den store stygge bygningen som heter Universtitetssykehuset. Togturen er ikke lang, men den føltes litt lengre enn vanlig.

Det var fint vær, men det greide jeg ikke tenke så mye over. Marilyn Manson dundret på øret: Are you the rabbit or the headlight? Is there room in your life for one more breakdown? Jeg fikk med meg lite av teksten. Jeg tenket bare på det som skulle skje. På det jeg skulle få vite.

Da jeg hadde kommet av toget, og sikksakket meg over parkeringsplassen mellom alle bilene til folk som synes det er for vanskelig å ta tog eller buss selv om isbjørnen drukner på Nordpolen, kom jeg til resepsjonen. Alt virket stort og labyrintaktig. Korridorer i alle retninger og mennesker som satt og ventet i kø.

En eldre dame satt i rullestolen sin og gråt. Det som sikkert var datteren hennes satt ved siden av henne og trøstet henne. Den gamle damen ville til legen, for hun hadde så vondt. Legen var opptatt og hun måtte vente på tur. Jeg lurer på hvor vondt hun hadde. Jeg håper ikke jeg tok opp tid før henne slik at hun måtte vente lenger. Hun har smerter som hun gråter av, og jeg går her med en stakkarslig trang forhud som ikke er vondt engang.

Jeg kjente en knute inni meg i det øyeblikket.

Det kom en sykepleier og hentet meg, som skulle vise meg hvor jeg skulle gå. Han var veldig hyggelig og spurte meg om jeg hadde kommet alene. Jeg sa at det hadde jeg, og han syns jeg var tøff. Joda, kanskje det. Jeg har aldri slåss med noen i hele mitt liv, men jeg velger å tro at jeg er tøff på andre måter. Hva nå det måtte være verdt i den store sammenhengen.

Eller emo, som mange liker å kalle det.

Penisspesialisten var ikke en dame. Takk og pris for at hun ikke var en dame. Ikke for at jeg tror at en dame ikke er like flink som en mann til penisspesialisering, men du vet! Det kunne blitt veldig pinlig. Han hadde buskete hvitt hår, runde briller og virket litt merkelig. Kanskje sånn du blir når du omgir deg med peniser dagen lang.

Det gikk overraskende fort. Jeg skulle ta av meg buksene og legge meg på benken, og han knirket på seg hansker. Han flyttet litt på den, dro litt tilbake og kikket fort. Ferdig. Den var trang. Jeg burde operere den. Jeg kunne velge forskjellige måter. De kunne bare snitte litt, eller de kunne fjerne hele greia. Han anbefalte å fjerne alt, fordi hvis de bare snittet litt så kunne det være at det ble trangt igjen senere.

Jeg tenkte litt. Men jeg bestemte meg for å ta vekk alt. Omskjæres kan man vel kanskje si. Bestekammeraten min er muslimsk, og han ble omskjært da han var liten. Han husker det ikke, men han har ikke savnet skinnfilla heller. I følge han er det ikke ubehagelig å gå uten forhud, og… ja… det som er godt er like godt selv om den ikke er der.

Farvel forhud!

Om to uker skal jeg inn til Stavanger igjen og operere. Da skal de skjære vekk forhuden min. Legen sa at det ikke er noe stort inngrep, men jeg har aldri operert noe før i hele mitt liv. For meg blir det sikkert en svært ting uansett. Jeg håper det ikke er vondt, eller i alle fall ikke så veldig vondt. Jeg er glad for at jeg fikk komme inn og operere det så fort, og ikke måtte gå og vente i et halvt år eller noe sånnt.

Men uansett så tar det slutt, og jeg kan slippe å tenke på det mer. Når operasjonen er ferdig, er jeg ferdig for godt. Jeg slipper å tenke på det resten av livet. Ingen ting som kan bli trangt igjen. Jeg tror jeg vil få et bedre liv etterpå. Jeg vet jeg vil det.

Jeg vil ha et bedre liv.