Det begynner jo å bli en stund siden, men jeg tenker på henne av og til ennå. Vi hadde kjent hverandre hele livet, helt siden vi var ett år gamle lekte vi sammen. Men det tok slutt. Klumpen i halsen kommer ennå når jeg tenker på henne. Når jeg tenker på alt det fine vi hadde sammen.

Vi fant på så mye rart, jeg og hun. Om sommeren var vi sammen nesten hver dag og badet, lekte i skogen, spiste maur, plukket blomster, fanget humler og sommerfugler på glass. Alt var så herlig. Alt var perfekt.

Vi utforsket så mye sammen. Vi rømte hjemmefra og kom tilbake igjen på ettermiddagen. Vi sov hos hverandre stadig vekk. Hun fortalte masse skumle ting, og hun lo alltid av hvor lett hun greide å lure meg. Hun kløyp meg når hun ikke fikk viljen sin, og jeg skreik, og hun fikk kjeft av mamma.

Men det gjorde ikke noe. Hun kunne klype så mye hun bare ville. Hun kunne skremme meg så mye hun bare ville. Jeg var like glad i å være sammen med henne likevel.

Vi hadde det så fint. Når vi var alene om natten sneik hun seg bort til meg og la seg sammen med meg i sengen. Mamma ville nok ikke likt det, men hun visste ikke om det. Og det var bare fint. Jeg fikk se, og jeg fikk kjenne. Og det fikk hun også. Vi gjorde ting som var spennende, og jeg har aldri angret på det. Det var gode opplevelser.

Det er ikke sånn lenger nå. Det er lenge siden vi snakket sammen. Vi gled bare fra hverande. Vi ble borte. Hun ble større, og jeg ble større. Nå føler jeg knapt jeg kjenner henne lenger. Det skjedde da vi begynte på ungdomsskolen. Jeg var ikke bra nok lenger, ikke god nok til å være sammen med. Det føltes litt sånn, selv om det kanskje ikke er helt riktig. Hun fikk så mange nye venner, jeg fikk mange nye venner.

Vi mistet hverandre på veien.

Hun har kjæreste nå, en som sikkert er mye bedre enn meg. Det gjør litt vondt å tenke på det. Kanskje har hun forandret seg så mye at hun ikke lenger er den jenta som jeg var så glad i. Eller kanskje er jeg ikke lenger den samme. Kanskje har vi begge blitt nye personer.

Jeg tenker på henne iblandt når jeg ikke får sove. Da gråter jeg stille, så ingen skal høre meg.