Det er noe galt med meg, og det som er galt er galt på en litt pinlig plass. Nå har jeg endelig bestemt meg for at jeg skal gjøre noe med det. Nå skal jeg gå til legen med det. Jeg bestillte time i dag. Mamma vet det ikke ennå.

Du har sikkert forstått at det er noe med tissen min som er galt, og det er riktig. Jeg gidder ikke prøve å holde det så hemmelig, og denne bloggen er tross alt ganske anonym. Bare noen få jeg kjenner vet om den, og de stoler jeg fullstendig på.

Det er noe jeg har slitt med ganske lenge egentlig, men har bare synes det var så ekkelt å prate med noen om det. Forhuden min er trang. Det er vanskelig å vaske under den og det er ubehagelig å dra den tilbake. Det går, men det er veldig ubehagelig, og når jeg får stå så er det helt umulig.

Jeg må innrømme at det var ekkelt å prate med hun dama i telefonen. Jeg skulle bestille time, og hun ville vite navnet mitt og hva det gjalt. Jeg sa det jo som det var, men det var virkelig ubehagelig å fortelle det til en villt fremmed person over telefonen. Jeg vet jo at hun har taushetsplikt, men likevel. Ikke festlig.

Nå har jeg fått time hos legen på torsdag. Da skal han kikke på meg. Jeg gruer meg. Både fordi at det blir ufattelig pinlig og fordi at jeg vet ganske sikkert at jeg må operere.

Men nå er det gjort. Nå er det ingen vei tilbake. Heldigvis.