Det hender noen ganger at jeg blir redd. Det er noe jeg sjelden snakker om, men det er likevel en viktig del av meg. En del av den jeg er.

I natt fikk jeg ikke sove. Jeg klarte det ikke. Det ble for vanskelig. For mange ting å tenke på. Det er sånn av og til, men det var ikke bare det. Jeg fikk den følelsen igjen, de tankene. Ansiktet som jeg ikke kjenner, men likevel har kjent hele livet. Munnen uten lepper, øynene uten fargeskjær.

Den setningen ble vanskelig å skjønne, og det var også meningen. Den gir ikke mening, ikke for noen andre enn meg.

Akkurat som følelsen som jeg ikke kan beskrive og ikke kan gi navn. Den bare lever i meg. En isbit som aldri smelter. En ild som vann ikke kan slukke.

Jeg ligger og ser i taket. Hvite ruter markert med striper som møtes og skilles. Loddrett. Vannrett. Hvis jeg følger en stripe, skifter den fort retning og velger en ny vei. Snur og vender tilbake, svinger og fortsetter. Opp og ned. Kryss og tvers. Det er vanskelig å vite hvilken stripe jeg burde følge. De begynner alle på den ene siden av taket, og slutter på den andre, men hvilken sti jeg bør velge over den store, hvite flaten er vanskelig. Fryktelig vanskelig.

Men svaret som ikke finnes i takstripene, er det som gir mening til ansiktet som ikke har lepper og øyne uten fargeskjær. Kanskje jeg aldri får vite det, og kanskje jeg ikke burde få vite det. Kanskje det er best slik. Taket tar slutt der veggen begynner. Det er åpenbart, betryggende og skremmende på en gang. En påstand. En sannhet. Et faktum.

Tenner i et krumbøyd skjelett.