Nå har jeg prøvd det: kaffe! Jeg har drukket min aller første kopp med kaffe. Denne svarte eliksiren som alle forguder og som alle må ha.

Jeg drakk en hel kopp. Svart. Kølsvart! Ikke noe melk og ikke noe sukker eller sukketter. Svart som graven. Fordi jeg er mannfolk, og mannfolk drikker den svart!

Og det var helt forjævlig, men jeg gjorde det. Jeg vet ikke om jeg gjør det igjen, eller om jeg noen gang kommer til å greie å nyte en kopp med kaffe, men nå er det prøvd.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men det var definitivt ingen behagelig opplevelse. Det lukter jo godt, det ser jo godt ut, men fy faen så jævli det smaker!

Likevel er det liksom noe man skal drikke. Noe man skal like. Man har liksom ikke noe valg hvis man skal bli voksen, og det vil jeg jo bli. Men det koster å bli voksen. Det koster å bli akseptert av det bedre selskap.

Jeg må nok ta noen kopper til, selv om det smaker forferdelig. Nå synes folk at det er kult at en så ung gutt drikker kaffe, om noen år syns alle det er merkelig at man ikke drikker kaffe.

‘Tis a strange world indeed.