Å stå opp om morgenen er det verste jeg vet. Å hale seg ut av ei god og varm seg, viten om at du skal tilbringe en hel dag på pulten på skolen. Ekstra festlig er det når du vet at mesteparten av dagen er kjedelige fag.

I tillegg må jeg gå opp og gjennom stua for å komme til badet, og det er ekstremt festlig når mamma allerede har stått opp og jeg har et kynisk morgenbrød.

Da er det godt at det finnest helger, og aller helst: langhelger! Da er det ingen ting som heter vekkeklokke. Da kan jeg sove. Lenge. Og det gjør jeg. Dritlenge.

Jeg elsker å sove lenge. Det er så deilig å våkne og oppdage at det er helg og du trenger ikke stå opp. Det er sånn en ufattelig herlig følelse. Bare rulle over igjen og sove videre. Drømme videre.

Sove til klokka 12.00, 13.00, 14.00, 17.00.

Mamma synes jeg sover for mye. Kommer og banker på døra mi hver time eller noe. Spesielt når det er fint vær ute og hun synes jeg burde gå ut og leke. Ut og løpe på haugen.

Leke kan jeg gjøre når jeg blir gammel. Nå vil jeg bare sove. Drømme. Døse. Være dritsløv og ikke få noe som helst ut av dagen. Det er det helger og langhelger er til for: Ingenting. Være ufornuftig.

Ungdommen nå til dags.