TV2 resirkulerer The Julekalender, NRK1 er igjen på tur i Blåfjell. Den beste kalenderen i år får du fra Miljøverndepartementet.

Jeg elsker Espen Eckbo, i alle fall stort sett. Han er morsom uten å være drittsekk, i motsetning til en viss annen veterankomiker som har blitt nokså patetisk på sine eldre dager.

Lun, koselig og uskyldig humor. Det er viktig å ikke glemme miljøet, selv når vi gleder oss til jul.

Her kan du se alle episodene.

Herregud jeg er lei av å høre det. Hver gang mamma ser meg så er det det samme: “Nå må du snart klippe deg!”

Ja, håret mitt er litt langt, men det er ikke fordi jeg ikke gidder gå til frisøren. Jeg vil faktisk ha det sånn. Er det så sinnsykt vanskelig å forstå? Dessuten ser jeg merkelig ut med kort hår.

Slutt og mas, mamma!

Lærere er merkelige dyr. Noen er skumle, noen er rare, noen er kule og noen er bare helt utrolig merkelige. Alle har kuriøse ting de gjør hele tiden, men det er noe som går igjen omtrent hos alle.

De legger transperanten feil vei.

Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig å legge transperanten rett vei på skriftkasteren første gangen, men det er veldig skjelden at det skjer. Først er den opp ned, så er den speilvendt, så er den opp ned og speilvendt, så samme vei som den var ved første forsøk. Deretter kommer den endelig på plass.

Jeg trodde, etter at jeg begynte på videregående, at lærerne her kanskje var litt mer tekniske enn de på ungdomsskolen. Men etter min erfaring er de jevnt over enda mer hjelpeløse på teknologifronten. Jeg forstår ikke hele greia. Jeg har prøvd, og det er virkelig ikke så vanskelig.

1. Skru på skriftkasteren.
2. Snu deg mot de som ser på.
3. Legg på transparenten slik som blir riktig fra der du står.

Da blir det riktig. Alltid! Og det skifter ikke fra gang til gang heller.

Nå er det vel kanskje litt merkelig at de plent skal bruke transparenter i utganspunktet. Jeg mener, det er jo tross alt både datamaskin med Power Point og videokanon montert permanent i klasserommet. Det må da være både enkere, mer praktisk og billigere å bruke dette.

Men de er vel kanskje redde for at det hele skal gå i lufta.

Den siste tiden har mamma drevet å blitt kjent med en mann som bor litt lenger sørover for oss. De har blitt gode “venner”, og i morgen skal han komme til oss for å se hvordan mamma bor og å hilse på meg. Han trenger visst godkjenning.

Mamma har egentlig ikke hatt så mange typer som jeg kan huske. Hun suger vel kanskje like mye på det som jeg gjør med jenter. Denne nye mister handsome heter visst Ralf, et navn som jeg ærlig talt aldri har hørt før. Om det er positivt eller negativt vet jeg lite om.

Jeg vet i skrivende stund omtrent ingen ting om denne Ralf-personen. Kanskje er han en gal øksemorder som bare venter på å slå til, men jeg tviler på det. Man kan aldri vite, men jeg tviler. Jeg har kanskje spillt for mye data.

Han er visst alenepappa med en sønn som er omtrent like gammel som meg. Jeg vet ikke om han kommer i morgen, men mamma er på meg om at jeg skal være så inkluderende og bli venn med han. Personlig vet jeg ikke om jeg har noe videre interesse av å bli venn med han, hvem han nå er.

Hvis mamma finner ut at Ralf ikke var alverden likevel, er det kjedelig å bli for gode venner med noen av dem.

Jeg dør! Min stakkars arme person er ikke vant til dette varme klimaet. I går var det 30 grader i skyggen, og sikkert 45 grader på rommet mitt da jeg våknet. Umenneskelige forhold. Det var simpelt hen umulig å oppholde seg inne. Heldigvis kom Kazi på vinduet mitt.

Bestekompisen min Kazi har en merkelig vane for å komme på vinduet i stedet for å ringe på døra. Han går rundt huset og banker plutselig på, helst når jeg ikke har kledt på meg eller ellers passer dårlig. Jeg har til og med lagt ut dørmatte under vinduet mitt fordi han alltid kommer den veien.

Uansett, i går passet det. Mitt ground level rom står midt i solsteiken om morgenen, noe som fører til at det er ulevelig der inne rundt kl. 10 på formiddagen. Å sove lenge fordi det er ferie kan man bare glemme. Slemme slemme solen.

Jeg tok en kjapp dusj mens Kazi så på Disney Channel, og etterpå stakk vi ut i sola. Det var en perfekt dag for å sykle rundt og bølle på bygda, så vi bestemte oss for å gjøre det. Ikke verdens mest produktive gjøremål, men bedre enn å sole seg. Å sole seg er det kjedeligste som fins.

Kazi er en person som det er vanskelig å beskrive med få ord. Han er utrolig sprø egentlig og finner på alt mulig merkelig hele tiden. Han har ADHD, og får sikkert kjeft av læreren 20 ganger hver time. Det er mange som ikke sjønner hvordan jeg orker å være så mye sammen med han, han kan være ganske anstrengende. Jeg tenker egentlig ikke over det, jeg har vel blitt så vant til han.

Jeg vet ikke hvordan det er å ha ADHD, men Kazi sier at han ikke egentlig mener å være så anstrengende og av og til irriterende. Det bare blir sånn uten at han egentlig mener at det skal bli sånn. Det er nok ikke så enkelt, spesielt ikke når så mange misliker deg på grunn av det.

Jeg elsker sykkelen min. Jeg bruker den hele tiden. Sykkel er en sånn genial oppfinnelse og jeg fatter ikke hvorfor folk ikke sykler mer. Det er praktisk, billig og fullstendig miljøvennlig.

Å bølle på bygda er egentli gikke så bøllete som det høres ut, jeg og Kazi er ikke akkurat bøllene på bygda. Det er egentlig synonymt med å henge rundt og gjøre ingenting, noe som er en helt grei aktivitet. Noen unger hadde bundet et tau i et tre og laga disse, noe vi selvfølgelig måtte prøve siden de hadde etterlatt den der alene. Utrolig hva som kan være gøy fremdeles.

Både jeg og Kazi er for det meste innedyr og liker oss godt forran dataen med et kjekt spill å linke på. I går følte jeg nesten at vi var litt for sunne siden vi brukte mesteparten av dagen utendørs i solsteiken. Vi fikk minimalt ut av dagen egentlig, men det er like greit. Vi syklet forøvrig forbi huset til Maya og de. Der lå Maya og solte seg i bikini sammen me ei venninne.

Det var i alle fall et syn jeg kan leve på en stund.

Nå bare vet jeg helt sikkert at det er noe seriøst med følelsene mine. Jeg er helt gal etter deg, Maya. Du er bare helt fantastisk. Jeg vil ingen ting annet enn å være sammen med deg. Nå må jeg bare tørre å fortelle det til deg.

Du aner ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å kysse deg. Hvor mange ganger jeg nesten har turt å gjøre det, men så har jeg ikke turt likevel. Altfor mange ganger. Jeg er så utrolig feig.

Da du var og besøkte meg i går hadde jeg hjertebank. Virkelig hjertebank. Helt fra du kom til du gikk var jeg helt yr inni meg. Jeg vet ikke om det syntes, men det var slik det var. Jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg da det ringte på og mamma sa at det var ei jente til meg. Da jeg skjønte at det var du som kom.

Du spurte hvordan det gikk med meg, for du syns synd på meg etter operasjonen. Det varmet så utrolig å vite at du virkelig bryr deg om meg. Så mye at du kom på besøk til meg når jeg var syk. Det var ikke lenge du ble, men du aner ikke hvor mye det betydde.

Og du ga meg en klem da du gikk, det er den beste klemmen jeg har fått i hele mitt liv. Jeg tenker på den mye. På hvor godt det var å kjenne armene dine rundt meg og lukten av håret ditt. Jeg er så forelska. Så forferdelig forferdelig forelska. I deg, Maya.

Jeg har tegnet dette bildet av meg selv, slik jeg føler meg akkurat nå. Jeg har tenkt på å sende linken til denne bloggposten til deg, men jeg har ikke turt Jeg vet ikke om det er en dum måte å fortelle det på, eller om du ville likt det. Jeg skjønner ikke sånt.

Jeg tenker for mye, det har jeg alltid gjort. Jeg vil at du skal vite det, men tørr ikke si det. Tenk om du ikke føler så sterkt for meg som jeg gjør for deg.

Jeg vet jeg er en tulling. Jeg kan ikke hjelpe det.

Operasjonen har gått bra, og ting ser ut til å begynne å funke igjen der nede. Noen av stingene har til og med begynt å dette ut, og jeg ser litt hvordan resultatet kommer til  å bli.

Den ser jo litt annerledes ut, jeg innrømmer det. Uten nisselue ser den jo ikke lik ut. Syns egentlig den ser litt finere ut, hvis jeg skal være helt ærlig. Og så syns jeg også at den ser litt større ut!

I starten var det noe herk da jeg fikk ereksjon, fordi det var ganske ubehagelig, men nå går det mye bedre. Nå er det ikke vondt lenger. Jeg gleder meg til alt er i orden igjen, og alle stingene er vekke, så jeg kan ha litt glede av den igjen.

Selv om jeg innrømmer at jeg har hatt litt glede av den selv om ikke alle stingene er vekke ennå. Det er vanskelig å la være.

På torsdag skal jeg til spesialisten igjen og vise den fram. Han skal se at alt har grodd riktig og sånnt. Etter det er jeg fri som fuglen igjen og ferdig med alt som heter omskjæring. Det skal bli deilig.

Nå er det endelig gjort. Jeg var på sykehuset og opererte i formiddag. Nå er jeg omskåret, og den ser for øyeblikket ut som en mislykket fårepølse.

Jeg innrømmer at jeg gruet meg veldig, selv om jeg var fullt klar over at det ikke er farlig og at det skal noe til for at det blir mislykket. Men jeg gruet meg uansett. Det er jo på en så utrolig irriterende plass.

Mamma måtte jobbe, men jeg slapp heldigvis å gå alene. Bestekompisen min Kazi ble med meg, og det er jeg  helt utrolig takknemlig for. Han er bare verdens kuleste kompis. Han ble ikke med inn på operasjonsrommet selvfølgelig, men han var der hele tiden.

Kazi ble med meg på toget. Kazi holdt meg med selskap hele den lange turen inn til sykehuset. Kazi ventet med meg på venterommet. Kazi satt og ventet på meg mens jeg var inne og opererte. Kazi hjalp meg med å gå da jeg haltet meg hjem igjen.

Tro meg, Kazi. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan du har stilt opp for meg i dag.

Jeg fikk ikke narkose, men lokalbedøvelse rett i tingen min etter at ei ung sjukepleier eller noe hadde barbert vekk kjønnshårene mine (ikke verdens minst pinlige opplevelse akkurat). Så fikk jeg sånn rør i håndleddet som de pupet inn et stoff i som jeg ikke vet hva var.

Jeg regner med det var en slags dop, for jeg følte meg ganske merkelig etter en liten stund. Sykepleieren og legen snakket inni hodet mitt, og jeg ble av en eller annen grunn plutselig fullstendig likegyldig til alt som skjedde.

Hvis det er sånn det er å gå på stoff, vet jeg ikke om jeg forstår at noen gidder.

Resten av det som skjedde er veldig diffust. Jeg husker at legen kom borti hodet mens han skar vekk forhuden, og at det var vondt. Han kom sikkert bare bori med fingeren, men hodet er tross alt ganske følsomt etter lang tid med lite tilgang på luft.

Det neste jeg husker er at jeg lå i en sykeseng med bandasje i skrittet og nettingtruse. Kazi satt ved siden av meg. Det var egentlig ikke vondt akkurat da, helt til en sykepleier kom inn og skulle se på bandasjen. Hun åpnet litt på trusen, og da kjente jeg det.

Smerte! Fy faen! Det var noe av det vondeste jeg har kjent i hele mitt liv. Jeg har ganske høy smerteterskel, men da skreik jeg.

Etter en liten stund kunne jeg gå hjem. Det gikk overraskende fint å gå, men jeg støttet meg med en arm over skuldrene til Kazi. Vi satt på toget og pratet. Han ville vite hva som skjedde og hvordan det var, og jeg fortalte det jeg husket. Jeg følte jeg kunne fortelle han alt.

Jeg har nesten fått et litt salig forhold til Kazi i dag. Han har virkelig vært der for meg. Han har virkelig brydd seg. Det har gått veldig bra i dag, og det er veldig mye takket være støtten hans. Han tulla ikke med det en eneste gang. Han forstod at jeg var redd.

Jeg er glad i deg, Kazi. Jeg har aldri vært så glad for å ha en bestevenn.

Nå nærmer det seg mandag med stormskritt. Den dagen når jeg skal legge meg under kniven og forandre min manndom for alltid. Jeg gruer meg, det innrømmer jeg, men samtidig gleder jeg meg veldig til å få det hele overstått.

Jeg falt på avgjørelsen med å fjerne hele forhuden min, altså omskjæring. Det er noen som har sagt at man får mindre følsomhet når man ikke har forhud, noe som sikkert stemmer. De fleste jeg har snakket med, også legen min, sier at dette er veldig lite, og at de fleste egentlig ikke merker noe til det. Jeg stoler på det. Jeg vil ikke risikere å måtte gå gjennom dette enda en gang. En gang er mer enn nok.

Uansett så kan det ikke være værre enn det er nå.

Selv om det er ganske personlig, så skal jeg faktisk fortelle litt om hvordan det er å ha trang forhud. Det de fleste tenker på er sikkert hygiene. Og ja, hygienen kunne vært bedre. Jeg får jo ikke dratt tilbake og vasket under forhuden, så der samler det seg en del som jeg ikke får bort.

Jeg kan alltid prøve å få det til, og det gjør jeg jo, men det blir aldri helt rent. Det betyr jo at jeg kan få betennelse og denslags under der, noe jeg heldigvis har sluppet. Kanskje jeg bare har vært heldig.

Men en annen ting som er vanskelig med trang forhud er jo nettopp det med sex, som for meg er onani. For jeg klarer jo ikke å få forhuden til å gli ordentlig over hodet. Derfor blir det bare til at hodet forblir under forhuden, siden å dra det fram slik som det skal er veldig ubehagelig. Og sex skal liksom ikke være ubehagelig, det skal være godt.

Som alle andre så får jeg orgasme når jeg gjør dette, og det vanlige er jo at dette spruter utover. Det gjør det jo til en viss grad for meg også, men mye stoppes av forhuden som ligger rundt. Derfor fører jo dette til at det blir liggende enda mer under forhuden som jeg ikke får vasket ordentlig vekk. Igjen hygienen.

Det er med andre ord en del ting som jeg rett og slett har blitt lei, og det er derfor jeg bestemte meg for å endelig ta kontakt med legen og få gjort noe med det. Derfor vil jeg ha vekk forhuden, for jeg hater den. Det kan virke ubetydelig, men det er viktig for meg for det vil gi meg mye som andre tar for gitt.

Nå er det bare fem dager igjen.

Ja, jeg går på ungdomsskolen, og ja, jeg kan faktisk lese en hel bok. Og vet du hva? Det var faktisk læreren min som lærte meg det! Jeg leser til og med på engelsk, selv om jeg er en udugelig og uintelligent norsk femtenåring.

I dag var det godt og varmt ute og jeg og mamma lå i hagen og solte oss. Jeg pleier egentlig ikke bare ligge og sole meg, rett og slett fordi det er helt ufattelig kjedelig, men i dag hadde jeg funnet en bok som jeg skulle lese i. Og det er jeg glad for, for jeg har funnet en gullgruve. Den heter “Dune” og er skrevet av Frank Herbert. En klassiker som jeg enda ikke har fått oppleve, før nå.

Den er rett og slett helt fantastisk. Dette er ikke sånn typist romstasjon-science fiction som jeg har lite til overs for (Star Trek, Babylon 5, Battlestar Gallactica) men veldig annerledes.

Alt foregår på en ørkenplanet som er det eneste stedet i universet hvor det finnes et bestemt råstoff som heter melange. Dette råstoffet brukes til alt og av alle, og hele sivilisasjonens eksistens er avhengig av tilgang på dette råstoffet. Jeg lukter en stille kritikk av oljeavhengigheten til vår sivilisasjon.

Så er det en ung prins som blir sendt ut i ørkenen sammen med moren sin for å dø. En grådig baron angriper hertugen (prinsens far) sin by på planeten for å overta kontrollen over krydderutvinningen (melange er et slags krydder). Det hele styres egentlig av keiseren, men hertugen har ordre fra han til å styre produksjonen på planeten.

Jeg har ikke kommet særlig lenger, men det ser ut til å bygge seg opp til en revolusjon ledet av prinsen. I ørkenen bor nemlig urinnboerne på planeten som støtter prinsens kamp mot baronen.

Jeg gleder meg til å lese videre og til å se TV-serien og filmen etterpå. Jeg tviler på at de har klart å lage dem like bra som denne boka, men det er alltid koselig å se en film som du har lest boka til.

Dune av Frank Herbert anbefales alle på det sterkeste. Også hvis du vanligvis ikke liker science fiction slik som meg. Den er rett og slett helt fantastisk.